Like bortenfor oss ligger en tett granskog hvor det er en cache vi ikke har tatt. Det er ei såkalt refleksløype, hvor en starter ved en refleks, og må følge sporet videre til nye reflekser, helt til et sluttpunkt. Vi dro da det begynte å mørkne, og ungene var klare for litt action.
Utenfor skogen var det fremdeles ikke helt mørkt, men da vi gikk inn var det et stummende mørke, vindstille og rolig. Her er guttene i porten inn i skogen .
Vi fant fort den første refleksen, og nå var ungene i fyr og flamme. Spesielt Martin, Torger ble noe trøtt etterhvert. Slik så refleksene ut på treet.
Begge var stort sett ivrige, og selv om Torger grein litt og måtte bæres litt var han plutselig helt i hundre når han oppdaget en refleks.
Løypa bestod av omlag 30 reflekser på grantrærne.
De fant heldigvis noen hver, så de kunne vise stolt fram.
Etter en god tur på en halvtime kom vi til endestasjonen. Dette var en fuglekasse. Ikke beregnet på fugler, men fint innredet som cache. Ungene måpte og var storfornøyde da de fikk se den.
Ikke langt fra fuglekassen lå gapahuken, her hadde vi en pause. Jeg hadde lovet ungene at vi skulle lyse fisk da vi kom ned til parkeringsplassen, men visste ikke om jeg kunne love fisk. Men fisk fikk vi. Martin oppdaget en stor en.
Etter litt startvansker var den lett å fange, ungene strøk litt på den i vatnet, men vi lot auren være.
Jeg trodde først det var laks, men veien fra havet til Rauvigå er for strabasiøs.
For ungene var det en stor opplevelse å se den flotte fisken i vann, å ta den opp på land et kort øyeblikk for å kjenne på den, og så slippe den uti igjen. Så kunne vi sitte å se på den i ro og mak. For Far i huset var hele turen en opptur, en time i mørk granskog uten å være redde, samt fisk på nært hold.
Kommentarer
Legg inn en kommentar